Forrige uke var vi på hytta - Emil, Mauser, mamma og jeg, etter som jeg hadde noen dager fri.
Hundene koste seg noe helt forferdelig med lange turer i fjellet, sofakos, blodspor, bading og ekstra god mat. Deilig med noen dager i det fri for både folk og fe!

Det har ellers kommet over meg at det kun er kort tid til Specialen, hvor Emil er påmeldt i både lydighet og WT i tillegg til utstilling.
Lydighetsprogrammet er noe annerledes i Sverige, noe jeg slettes ikke har tatt høyde for. Nå blir det intensiv trening i ei ukes tid, hvor Emil må lære dekk under marsj, gripe og holde apportbukk og hopp over hinder med svensk vri...! Hmmm... Ja, ja.
Vi får se hvordan det utvikler seg, og avgjør om han skal stille når tiden er der.
Jakta har vi ikke trent mye, og det skal vi heller ikke gjøre framover.
Teknikken har blitt kjempefin, dirigeringen har blitt mye bedre, viltspontaniteten er bare herlig og Emil har funnet ut at det lønner seg å lystre fløytesignalet - igjen! Men lysten og forventningen er i mine øyne fortsatt for høye, så det er dèt vi jobber med nå.

Fredag kom Marit og Johanna til Lundamo for en treningsøkt.
Dagens leksjon innebar "stadga", passivitet og jaktfot. Troja er fullstendig stille og rolig, og Marit fant derfor ut at jaktfoten er det som må terpes. Men først var alle enige om at Marit selv må finne ut hvordan hun vil jaktfoten skal se ut og ikke minst - hva kommandoen skal hete :)
Jing skulle også trene jaktfot og transportetapper, men lista ble nok lagt altfor høyt for henne på første runde. To kjempespennende mennesker som kaster dummyer med kvakking i tillegg ble rett og slett for mye, og treninga ble rakst tonet ned. Men jaktfoten var flott å se på, og runde nummer to gikk enda bedre!
Så var det Emil. Stadga er ordet vi gjør oss stadig bedre kjent med. Jaktfoten er jeg fornøyd med - kun finjustering fra tid til annen, men Emil lystrer og retter seg fint.
Han har imidlertid store forventninger til mennesker som står ute i skogen, og fikk derfor gå jaktfot mellom Marit og Johanna som sto med dummyer i hendene.
Til å begynne med uten kast, men da dette gikk fint fikk han gå i mellom med kun korte, rolige kast. Da dukket iveren opp. Vi gikk rolig over dummyene, og tilbake til Marit igjen, og Emil roet seg fint.
Det skal sies at det ikke er mye lyd som sutres fram, men det er nok til at jeg ikke tolererer det, med tanke på at det lett kan bli mer. Jeg må bare tenke langsiktig, og kommer til å bryte WT på Specialen hvis Emil ikke behersker seg. Ikke ÈN dummy skal hentes hvis han sutrer. Av den grunn må jeg også vurdere om han i det hele tatt skal få stille på flere jaktprøver i år, eller om vi skal vente og kun jobbe med å få ned forventningene, før vi starter igjen til neste år. Vi får se... Jeg setter min lit til Anita til vinteren, som jeg regner for en guru av en jaktinstruktør å være. Det er vel ikke hver dag man er så heldig å få privatundervisning av henne, så jeg er utrolig takknemlig for denne muligheten!

Når det gjelder blodspor er Emil på topp, og jevn i formen i tillegg. Synd det ikke er prøve før i august, men vi får håpe at formen er kommet for å bli. Han fikk prøve seg på et par spor i forrige uke, hvorav et motivasjonsspor (som han dundret igjennom) og et nattspor mens vi var på hytta. Nattsporet gikk som en fryd, og jeg skulle ha ønsket at vi hadde publikummere rundt oss akkurat da... Også i dag fikk Emil gå et nattgammelt spor før frokost (eh.... jeg sov vel egentlig ganske lenge, så det rakk å bli 16 timer gammelt...), og hver en bloddråpe ble snust opp. Det er gutten sin det.

Nøtteliten som dukket opp her i forrige uke ser ut til å ha bestemt seg for at han skal slå seg ned sammen med oss. Daglig er han å se oppe i furutrærne over verandaen hvor han knasker kongler. Den lille krabaten er en skikkelig luring, der han sitter og kaster ferdig spiste kongler ned på oss, noe Emil selvfølgelig synes er kjempefestlig! Han hjelper ikke akkurat til når det gjelder passivitetsteningen denne lille pøbelen... Men søt, ja det er han! Og da er han lett å tilgi.

Nye bilder er lagt ut her.

Well, not the real hunt, but Emil and I were surprised by lots of cloudberry when we were out for a walk in the forrest. These berries are very popular in Norway and everyone wants to get their share. It`s a lot of secrecy going on around the period when you can find these berries, and some people even try to scare others to stay away from certain areas where they grow saying they have seen bears or poison snakes there! It`s quite funny I think!
Suddenly we met Bjørnar, who was to fire some shots with his rifle in the same area. What a blessing! Emil then got the possibility to practice steadyness with actual shots nearby, which he did very well.

Siste nytt fra Tyskland er en liten innsikt i valpenes utvikling. De har begynt å åpne øynene, og det ser ut til at det bare er kort tid om å gjøre før de også er oppe på beina! Damara er den som er først ute med det meste, og også den som gir mest lyd fra seg og virker ivrigst. Himba er en skikkelig hjerteknuser og den roligste i kullet. Hun ser ut til å utvikle mørk snute. Ovambo er et skikkelig matvrak som vet å sette pris på et godt måltid, og er den som vokser hurtigst. Han veier nå ca. 1 kg! Han har også et norgeskart som snute med en blanding av rosa og sort enn så lenge.
Og hvilken er så favoritten min så langt? ALLE!!! Vi reiser nedover i midten av august for å se på og bli kjent med de små nurkene, og jeg vet at det kommer til å bli svært vanskelig å ikke skulle ta med en hjem igjen i samme slengen..!

Her på hjemmefronten er vi i feriemodus. Avslapning med turer i skogen har stått høyt på prioriteringslista etter å ha tilbragt mange dager i folkemassene i Stockholm, men Emil har fått bryne seg på blodspor også. Jeg er kjempegodt fornøyd med utviklingen hans, og vi synes begge dette er kjempegøy! Til uka planlegger vi å tilbringe noen dager på fjellet, og da ser vi for oss rikelige muligheter for både spor og jakttrening.

Fortsatt riktig god sommer alle sammen!

Og dagen etter at valpene kom til verden måtte jeg selvfølgelig løpe fra alt som heter internettilgang og muligheter for å kunne følge med på småttisene, for å reise til Stockholm og Verdensutstillingen... Men med nybakt "tante" Johanna og Jing som reisefølge ble valpenyhetene behørlig gjennomgått, og fokus ble etter hvert rettet mot skjønnhetskonkurransen i nabolandet.
Etter 12 timers reise fra Trøndelag, med innlagte løpepauser for hundene i vakre omgivelser, og hvor Jing stort sett hang etter i et av Emils to ører, ankom vi naturbruksgymnasiet vi skulle bo på. Et riktig trivelig og naturskjønt sted, med mange likesinnede og flotte områder å lufte hundene på.
Vi kom oss i seng ikke altfor sent, jeg og Johanna i hver vår seng, Emil på gulvet (det er kaldest der) og Jing i senga til tante Elisabeth (smelt... skjønne lille frøken!).

Fredag morgen opprant, og dagens show skulle avholdes på Almara Stäket. I alt annet enn hundevær (VARMT!) fikk vi god bruk for våre nyinnkjøpte solgule parasoller! Decoy var først i ringen, og hans opptreden sammen med Tore Jørgen ble belønnet med tittelen 2. beste juniorhann. Hvilken flott prestasjon! Deretter var det Emils tur. Pjokken oppførte seg eksemplarisk i ringen, sannsynligvis takket være Johannas levergodbiter ;) og sto som en gud. Belønningen ble 1. premie med "very good" og en plassering som fjerde beste hann i jaktklassen - av fire startende... Flott med rødsløyfe altså, men jeg hadde håpet at Emil skulle få litt mer uttelling for å oppføre seg så bra, og vise seg så fint, men det er jo ikke det som bedømmes da... Det var lett å se hvilken type toller dommeren favoriserte, og Emil var bare ikke hennes type (uforståelig, eller hur..? hehe). Men for all del: vi er da ikke borskjemte med CK heller, så hva kan jeg egentlig forvente meg? Uansett var det trivelig at det kom en for meg ukjent dame bort til meg å lurte hva i all verden det var med Emil som dommeren ikke likte, for hun syntes såvisst han var god nok for "excellent". Hyggelig!

Nåja, inn i ringen med Ricci, Jing og Riccis kullsøster Bizzy, som kom ut igjen med hvert sitt CK. Og ikke nok med det: Ricci ble plassert som andre beste juniortispe, kun slått av Lauvstuas Bella vie Copper Countess, og Bizzy som fjerde beste! For en dag for Kennel Heliomar, som desverre ikke var til stede og overvar det hele. Jing ble desverre uplassert videre, men bevares, vi hadde da fått masse å feire!

Vel hjemme igjen samlet Trøndertollerne (Tore Jørgen, Elisabeth, Geir, Johanna og undertegnede) seg for grilling og champagnefeiring i sommersola, og skravla gikk i flere timer utover kvelden - som alltid.

Ny dag og nye muligheter lørdag morgen, hvor Jing hadde favorisert tante Elisabeth sin seng store deler av natta nok en gang...! Etter gårdagens slette rødsløyfe, hadde jeg for sikkerhets skyld innstilt meg på å fortsette i den stilen. Decoy gikk på nytt ut av ringen som 2. beste juniorhann, og Ricci ble nok en gang 2. beste juniortispe, mens Bizzy avanserte i dag opp som 3. beste juniortispe!! Jing fikk med seg 1. premie i dag, men forble uten plassering.
Også var det oss da. Emil viste seg nok en gang fint, men ikke like bra som dagen før, sett i mine øyne. Men ser man det! Der dukket det sannelig opp et "excellent"/CK, og vi var videre. Dagen var reddet, og jeg var allerede mentalt sett på tur hjem for å feire da Emil i tillegg ble plassert som nummer tre i gruppa, hvor han slo gårdagens vinner og en champion! Så glad og takknemlig det går an å bli! Jeg hadde aldri i min villeste fantasi trodd at han ville gå hen å slå noen i plasseringen, ettersom mange antydet at det var svært tøff konkurranse i denne gruppa (jeg kan jo fint lite om dette, men lærer forhåpentligvis etter hvert!), så dette kom som en særdeles hyggelig overraskelse!

Vel tilbake der vi bodde fikk vi besøk av Annina fra kennel Redadict i Finland og hennes venninne (som jeg beklageligvis ikke husker navnet på). Grillen ble tent, og Geir og Ricci fant også veien, etter å ha innrømt å ha tilegnet seg en bedre ettermiddagshvil etter utstillingen! Jeg og Johanna hadde imidlertid bare nøyd oss med tanken på hvor deilig det hadde vært... Ny feiring av resultater med den sedvanlige champisen! Dette ligger an til å bli en hyggelig vane!
Etter maten fikk Emil vist noen av sine jaktlige egenskaper (vel, han løp vel mest som en gal på den første markeringen, før konsentrasjonshjernecella falt på plass), og Jing og Anninas Bitti fikk et par markeringer hver. Jing har jeg ikke sett før i jaktlig sammenheng, men hun imponerte meg stort med sin markeringsevne! En kommende stjerne kanskje? Det var tydelig at hundene savnet noen andre utfordringer enn å løpe rundt i en utstillingsring flere dager på rad, for fart og innsats var det ingenting å si på!

Søndag var dagen med stor D, og den største utstillingsdagen. Tollerne hadde fått tildelt to ringer for dagen, hvor de delte den ene med springer spaniels. Emil var derfor førstemann ut i den ene ringen, mens Decoy var samtidig i bresjen i den andre.
Decoy lå lenge an til å bli andre beste juniorhann også i dag, men da publikum startet med applaudering under siste runde i ringen, tok han helt av og "løp seg fra plassering" som dommeren sa... Virkelig synd, for en plassering på en slik dag henger høyt. Men bevares, to plasseringer som 2. beste er vel ikke å forakte?
Jeg var veldig fornøyd med hvordan Emil oppførte også denne dagen i ringen, og da jeg igjen sto der med "excellent"/CK sløyfe i handa, følte jeg at Emil hadde vunnet verdensvinnertittelen! At vi skulle bli plassert også da, var helt utenkelig, men Emil hanket inn 4. plassen også denne gangen! Mitt lille pøbelfrø og bestevenn ender altså med å bli plassert på tre av tre mulige dager på Verdensutstillingen!
Det var vel ikke akkurat det jeg hadde sett for meg da jeg ivrig og glad reiste til Tretten for snart tre år siden og hentet hjem en liten nesebiter..! Emils kritikk er lagt ut her .

Og så var det frøknene da, Jing, Ricci og Bizzy. Alle fikk utdelt CK også denne gangen. Bizzy og Ricci ble uplassert (vi fant vel ut at Ricci ble 5. beste juniortispe, men det gir ingen offisiell plassering), men Jing slo derimot på stortromma og ble 4. beste juniortispe! Der satt den omsider!
Det kommer vel ikke som noen overraskelse at vi nok en gang lot champiskorka suse av sted også denne kvelden, mens alle i trønderfølget koste seg med restemat og stor stemning til sent på kveld.

Alt i alt ble det en begivenhetsrik langhelg, til tross for at interessen i realiteten ligger i de mer sportslige og mentalt utfordrende delene av hundesporten. Mon tro om ikke interessen for og gleden ved slike skjønnhetskonkurranser øker i takt med gode resultater? Det kan virke slik ;) Vi reiste jo nedover med det sosiale i fokus, men det skader ikke å vinne et par rosetter også...!

Jeg ser meg nødt til å beklage overfor alle mine venner, og da spesielt mitt reisefølge og min romkompis Johanna, som måtte holde ut hele helga med en konstant jamring over hvor fantastiske de andre hundene var, og stadige uttalelser om at "idag får Emil garantert blåsløyfe", og for øvrig minimal tro på at hunden min er noe særlig vakker i forhold til standard. I mine øyne er han nemlig fortsatt en jypling på to år uten pels og med tynne stilkete ben og hengslete kropp, men som selvfølgelig er verdens vakreste likevel!

Mange gratulasjoner til alle tollerne og deres glade eiere/førere som gjorde det godt i helga. Titler eller ei! Selvfølgelig er det gøy å vinne, men det kan være mange måter å vinne på og ulike syn på hva som er en seier...

Og bilder? De kommer!!

After the WW it`s hard to get our lives back on track...

Jeg ønsket nok at Emil skulle gjøre det bedre enn han gjorde, men med tanke på oppgavene i forhold til momentene vi har trent på, kunne ikke oddsene bli særlig bra! Jeg har derimot stor tro på at han kunne ha sanket mye poeng hvis han hadde stilit i AK oppgavene, hvor vi faktisk har trent på liknende momenter som de på konkurransen. Men gråter vi? Neida! Litt furting med det samme, og trusler om å gi oss med jaktprøver til tross...! NLM er uoffisielt, og jeg må si det sosiale står vel så mye i fokus som selve konkurransen, og når sant skal sies ble det vel ganske god stemning gjennom runden ettersom Jægerflaska ble stadig tommere...!

Vårt andre lag fra Trondheim "Trøndertoppen" med Idar, Brit og Trond, tok derimot hjem en hederlig 3. plass, så helga be ikke så værst for trønderne resultatmessig likevel!! GRATTIS til dere alle!!!

Her på hjemmefronten er livet som normalt (rent bortsett fra at vi har revet kjøkken samtidig som vi planlegger stor fest til helga), med avslappende tur i skogen med Emil på mandag, siste runde på lydighetskurset på tirsdag og et fantastisk godt løst blodspor i dag. Fy fasan! Emil var som et lokomotiv fra ti meter ut i sporet, markerte sårleiet ved å grave seg nesten ned til Kina, og ringet perfekt inn sporet ved blodopphold!
1. premie med HP til oss!!! ...bare synd det ikke var noen dommer tilstede ;)
Helt herlig å se Emils reaksjon når han finner skanken - ingenting kan overgå denne gleden, der han løper rundt i pur ekstase med skanken i munnen, stolt som en hane. Kanskje det hadde vært en idè å stille han med en elgskank i munnen på utstilling? Aldri er han så rak og stolt en hannhund som akkurat da :) Blir ikke merkelig i det hele tatt det...
Tror jeg har en ledig kveld i juli, så vi får se om det blir en bevegelig prøve på Emil og Jing, som også vil ha en prøve igjen snarest. Det kan jo se nokså lovende ut, og med gode forhold i marka skulle i allefall forholdene ligge til rette for et avansement.
En spurv har visket meg i øret at Chanel også klarte en fabelaktig 2. premie på sin første blodsporprøve, og sannelig har vel ikke Tika slått på stortromma med å bli NVCH på bare fire forsøk også! Gratulerer så mye til dere begge! Det er tydelig at tollerne er på frammarsj også i Norge!

Vi venter stadig på nyheter fra Tyskland hva gjelder Emils første kull. Termin er 4. juli, og jeg våger å ta med en champisflaske til World Dog Show, i tilfelle gode nyheter lander hos oss mens vi er der...!
Nye bilder er også på plass!

The Norwegian Championship came and went, and our team "Hunting Bandidos" didn`t get any price. Emil did indiviually better than last year, but the team wasn`t good enough to compeet in the top - by far! Emil was the "best" dog in our team, and thereby he had to do the master-class tasks, which he isn`t trained for at all - yet! Some of the tasks he didn`t manage to solve, some he did ok, and one he did very well. And I guess I have to be satisfied with Emil doing very well on one master-class task, which he`s really not qualified for.
After I had gone through a short period of thinking I wanted to quit the huntingpractice, and then again rejected the thought, the social aspects of the championship became our top focus. So many nice and funny people make a very good atmosphere, I may say.
Sunday we could cerebrate our other team "Trøndertoppen", who became third best team!! Congratulations to all of you!

The bags are packed, t-shirts are made, and we are now looking forward to a weekend at Haslemoen, attending the Norwegian Team-Fieldtrial Championship! This is the second year for us, and we hope to do even better than last year...ofcourse! Always look ahead! It`s a long time since we have seen many of our tollerfriends from the district og Oslo, and we are looking forward to finally meet them again!

Det har vært ei travel helg for oss, med jaktprøver på Fosen lørdag og søndag, avbrutt av bryllupsfeiring i Trondheim av et vennepar lørdag kveld.
Lørdag startet vi hjemmefra kl. fem på morgenen, og trakk startnummer tre denne gangen (vi trekker som regel sist eller nest sist..!). Jeg rakk å få sett Einar og Nille i bresjen, før jeg måtte gå for å varme opp (les: dempe ned) Emil. Stein Roar var så heldig å få med seg Cicilie med Mister også, men Cicilie var ikke mye fornøyd etterpå. Mister hadde vært heltent, stresset og hadde pepet og skreket hele prøven gjennom... Dermed ble det en null der. Dommeren mente at denne formen for prøve var "urettferdig" overfor tollerne, som i teorien var ment å gjøre andre momenter (tolling) forut for disse oppgavene. Hva er forskjellen, sier nå jeg? De er da retrievere på lik linje med de andre retrieverrasene, men forskjellen ligger vel i at tolleren gjerne går inn for oppgaven 110% i stedet for de sedvanlige 80, og slikt kan det lett bli stress og piping av..!

Vel, igang var jeg og Emil, og jaktfoten var såvisst på plass. Vi trasket rolig bort til utgangsstedet, og fikk en vann-/landmarkering (sumpområde med delvis vann, og delvis land). Emil var ivrig, men styrbar og ilte ut etter dummyen på kommando.
Ingen problemer med å finne den, og han grep den og snudde for å komme inn. Men; jeg har oppdaget et problem han sliter med - å gå ut i vannet igjen med dummy i munnen etter å ha hentet den på land... Merkelige greier, men han må legge fra seg dummyen på vannet, gå uti selv, og deretter gripe dummyen på nytt :) Raringen, dette må vi trene på. Men i dette sumpområdet måtte han krysse land og vann flere ganger før han var inne hos meg, og det ble mange runder med dummy og hund vekselvis i vannet...! Han jobbet fælt, men det så jo unektelig ganske rotete ut da.
Inn kom dummyen, men da var det også takk og farvel. Dummyen hadde et hull, som visstnok "slappgrep"-gutten hadde laget, og dummyspisere kan man ikke la gå prøven gjennom. Skuffet som det går an var det bare å sette nesen mot byen og bryllup. Bitt hull i dummyen? Det har da aldri vært et problem før. Skuff...

Neste dag, og enda mer trøtt enn på gårdagen, kjørte jeg igjen til Fosen. Startnumrene var trukket dagen før under premieutdelingen, og vi hadde fått nummer 1. Jøss...
Emil fikk ikke rare turen før vi skulle starte, og det var nok en medvirkende årsak til at han var rimelig "fit for fight". Vi skulle hatt som standard å gå en fire timers fjelltur før hver prøve, slik at gutten ikke har så stort overskudd.
Vi fikk først en vannmarkering, som Emil var overhet og stresset på. Den hentet han fint. Deretter var det dirigering på land, som han løste helt supert. Deretter ny vannmarkering, som han denne gangen måtte dirigeres på (men er det noe vi kan, så er det vanndirigering..!)
Så var det to landmarkeringer, som ikke kunne ha vært bedre. Til slutt var det feltet, hvor Emil som alltid gjør det helt prima. Feltet var svært bredt, hadde flere terrengskifter og grenset til vann, det var kupert og du måtte sende hunden ned en skrent for at han skulle komme inn i feltet. Dommeren var helt himmelfallen over arbeidet hans, og sa det var det beste søket hun hadde sett gjennom alle sine år som dommer. Og jeg skal være enig i at det var et glansnummer, og nok det beste arbeidet han har gjort noen gang.
Dommeren var forferdelig lei seg og oppgitt over at Emil hadde hylt til ved den ene apporteringen, og dermed ikke kunne premieres. Hun simpelten elsket Emil og arbeidet hans. Kritikken kan leses her. Med tilbakemelding om at jeg har en fremragende jakthund med fantastiske egenskaper, og med stor vilje til å behage sin fører, tok hun meg til side og tipset meg om flere måter å få han til å være stille på. Det skal sies at Emil nå alltid er stille på trening, men på prøver ser det ut til at han har lært seg at han får lov til å gjøre som han vil. Dette skal vi nå få gjort noe med, for den tekniske utførelsen av momentene er svært nær perfekt - det er ikke der problemet ligger. Med plaskebasseng i hagen og dummy i munnen tar vi fatt på treningen med nytt mot, og retter en STOR takk til en engasjert og svært hjelpsom dommer! Bare vent, vi kommer sterkt tilbake!!!
Forøvrig vil vi gi Ki-Mi og Cicilie en stor gratulasjon for å oppnå nok en tredjepremie i AK på lørdag, og Pomba og Martin for 1. premie og henholdsvis beste og nest beste hund samme dag!

I dag var vi på Storvatnet og trente lydighet. Det er fint vær for tiden, og alltid folk som samles for sosialt samvær, fiske og båtturer. Perfekte forstyrrelser for oss!
Da vi var ferdige, kom det en hyggelig eldre mann bort til oss og lurte på om jeg var ute og luftet Chow-Chow`en min ;))) Haha!! Hysterisk gøy med denne rasekunnskapen...!

Jeg har denne gangen igjen slått på stortromma og lagt ut nye bilder for de visuelt interesserte!

So we didn`t win ny prices last weekend. Emil was unlucky on Saturday, and on Sunday he wasn`t given a price because he made some noise on one of the watermarkings...
But the judge absolutely loved him, and especially his work on the fieldsearch.
She said it was the best work she had seen in all her years of judging, and Emil got his best critics ever. The judge was very sad for not beeing able to give him a price that day. Afterwards she told us some methods which we could try, to make sure the dogs stays calm also on tests, where they often get more eager than at practice. She also said I had a splendid huntingdog with a really bright future, and she would love to see him again, and then hopefully beeing able to give him a good price!
I am very grateful for the judge caring so much for us to succeed, and we will try the exercises she taught us! Have a look at the new pictures from our last events.

Also I just have to tell you: yesterday we were practicing obedience at Storvatnet, and a nice older man came and said hello to us, and asked if I was training my Chow-Chow....!! Does Emil really looks like a dog of that breed :)))) ?

The fieldtrial club-championship is now history. Emil started in open class and did much good work - and some not so good. He was in group with Frida (who had just been in the top of her heat and mated!) and Pomba, both labradors. Emil was very eager today, and I had to work a lot to make him stay calm. Now, I have been told to focus on the positive sides and those were Emil solving every given task, delivered the dummys in hand and judge Idar Reinås saying Emil did the best waterwork of the day (even better than the lab`s..!) Pomba won the competition in AK, and Carmen in BK. The rest were not given place.

Vi begynte med tannvisning og fellesdekk, hvor en høyløpsk Ricci satte fart i gutta i første pulje. Stakkars Remus og Rival som så veldig gjerne skulle ha lekt med Ricci framfor å ligge på plassene sine... Det hele endte med at Ricci ble tatt ut av rekka for at gutta skulle lykkes. Emil var i pulje to med Troja og Jing ved siden av seg. Han syntes også det luktet veeeldig godt på gresset der han lå, men med kun èn irettesetting skal jeg være måtelig fornøyd. Da lå han i ro.

Deretter var det gjennomkjøring av hele programmet i klasse 1. Lineføringa var såvisst ikke noe å skryte av og under fri-ved-foten hang han for langt bak. Utrolig irriterende! Nå synes jeg vi har hatt fin framgang på den fronten, men jeg nekter å skylde på løpetid, gress og gode lukter: nå SKAL han lystre! Emil gjorde det ellers bra i følge "dommer" Ellinor, og ville glatt ha fått opprykk til klasse 2 med en 10`er på stå-momentet, 9,5 på dekk ved holdt (kunne vært raskere) og 9 på innkalling (Emil justerte baken ved innsitten). Hopp over hinder prøvde vi en treningskveld på GHKs treningsbane i fjor, og siden har vi ikke trent noe på det momentet, men fikk 8 likevel (berøring av hinder).

Etter endt sesjon fikk vi velge en øvelse vi skulle gjennomføre i ringen. Siden jeg var så skuffet over lineføringa valgte jeg den, og siste repetisjon gikk litt bedre. Men nå skal vi trene daglig på dette momentet - jakt- og blodsporprøver eller ei!
Men utrolig mye å tenke på etterpå: hvordan forbereder man seg selv og hunden før man skal inn i ringen, når begynner man å kreve kontakt under oppstilling, og er det fornuftig å gå som en sekk og "vokte" på at hunden skal gjøre feil under lineføring - eller skal man rett og slett gå bestemt og ose av selvtillit og stole på hunden?

Jeg klarer aldri å la et problem ligge særlig lenge, og sto opp grytidlig i dag og bestemte meg for å dra opp til et vann i nærheten og trene "följsamhet", "stadga" og avslutte med lineføring på parkeringen etterpå. Og hvor flaks kan man ha! Midt i treninga kom en barnehage skrikende, med båt og fiskestenger og alle de flotteste fortyrrelsene du kan tenke deg! Herlig!
Etter en finfin økt med dummy, tok jeg på meg konkurransetrynet, byttet BH-størrelse, strammet meg opp i ryggen og forberedte meg på bestemt gange - her skulle det gåes lineføring med fortyrrelser må vite! Og Emil gikk som en gud! Jeg prøvde med ball som avstandsbelønning denne gangen, og det fungerte optimalt. Emil kan jobbe så lenge som jeg ønsker i påvente av denne favvis-belønningen. Flinkiser - både jeg og Emil :o) Glemt er lineføringa fra i går.
Vi gjorde alt etter boka i dag, og avsluttet med å roe ned ved vannkanten mens vi kikket på smårollingene før vi kjørte hjem. Tror sannelig jeg har blitt to cm høyere siden i går...

Yesterday we simulated a test in obedience class 1 with all the disturbance following this kind of competition. Our instructors had also brought waffles and coffee, which were placed inside the ring...! Emil didn`t start very well. The two first exercises he wasn`t focused enough, and I refuse to blame it on Ricci beeing in the top of her heat and the grass smelling. He should listen to me no matter what! The rest of the program he did very well, and judge Ellinor said we easy would have been moved up to class 2 with a test beeing done like this.

But I wasn`t satisfied, and early this morning I decided to do some dummy- and obediencetraining by a lake nearby our house.
Then, suddenly a kindergarden came screaming, bringing a boat, fishingequipment and all the disturbance you could think of! Yippi! After a rather good dummypractice I put my competitionface on and focused on beeing distinct and firm. The reward I placed beside the car, for Emil to fetch if he did well. And HOW well he did! Fully focused on me from the beginning to the end!
We did everything according to the book today, and ended our session by watching the children play before driving home. I am very satisfied with both mine and Emils work today, and I`m convinced I must have grown at least one inch since yesterday...

Jeg gleder meg stort til å se hva slags valper det blir; hvilke arbeidsegenskaper de har og hvilket utseende de vil få. Jeg vet Astrid ønsker seg godt med hvite tegninger, og jeg må holde med henne der! Det gir litt ekstra særpreg. Mye hvitt i E Tellos linjer, så vi får se hva det blir til. Uansett blir de jo de vakreste små nurkene i verden ;) Spennende! Jeg blir nok en svoren Tysklandsfarer, og hva er vel da mer naturlig enn å få med seg noen prøver også i Danmark og Tyskland!
Kullet er nå lagt ut på DRC`s sider, og vi er jo litt stolte over at Emil er èn av tre hannhunder i avl i Tyskland som har fått tittelen "Tauglich für die jagdliche Leistungszucht" (godkjent for avl i jaktøyemed). Ikke mange som kommer gjennom dette nåløyet gitt. Har justert litt på siden med Emils avkom, hvor foreldrenes resultater er lagt til.

We are now really looking forward to Ginny coming down with puppies approximately July 4th! How will their working abilities and looks be like? E Tello (Emils father) has given a lot of white to his puppies, and we hope it will show in this litter as well! Anyway me and Stein Roar will probably be travelling to Germany several times the next year, to have a look at the mentaltests and see how the puppies are developing. And why not attend a competition or two in Denmark and Germany along the way!!

Her om dagen dumpet infoskrivet fra NLM ned i mailboksen min. Og hva ser jeg?
Den samme ufine dommeren som ga rasen toller det glatte lag i fjor, skal sannelig stille som dommer i år også!!! Min første reaksjon var å trekke meg fra NLM med øyeblikkelig virkning, for slike useriøse mennesker vil jeg ikke omgås. Men ved nærmere ettertanke: hvem er han til å bestemme hvilken prøve vi skal stille på eller ei? Så vi skal bite tennene sammen og stille til tross for denne særdeles negative overraskelsen, men det er også siste gang, hvis ikke en dommerendring skjer til neste år. Må si jeg er noe overrasket over arrangørene, som til tross for fjorårets hendelse ikke avstår fra å ha den slags oppførsel på sine konkurranser. (Det skal nevnes at vi har fått en stoOOoor tilhengerskare siden da, så på en måte er jeg vel nesten han takk skyldig!) En slik hetsing ville derimot ikke under noen omstendighet ha blitt tolerert i våre kretser. Men OK, dem om det.

I kveld har vi hatt møte i jaktkommitèen, og mange brikker falt fint på plass i forhold til jaktprøven i september. Om ikke annet skal vi i allefall stille i AK på hjemmebane ;)

Tonight the huntingcommittee has had a meeting, and many things are now in place for the fieldtrial we are organizing in September. At least Emil WILL be starting in open class at home!

Deretter var det stå under marsj. Emil gjør det han skal, men som jeg har nevnt tidligere, så ønsker jeg en mer bastant stopp. Nye tips som innebærer innkalling med stopp i bratte nedoverbakker og sandtak er allerede utprøvd, så får vi se hva det resulterer i etter hvert.

Så var det innkalling. Jeg ønsker meg enda større fart, siden jeg vet at han kan være et fyrverkeri hva gjelder forflytning, men Ellinor mente at farta står i forhold til oppgaven og hun gikk til og med til det steget å kalle Emil for ”økonomisk” og rasjonell!! Haha ;) Jeg trodde jeg skulle knekke sammen i latter, men uttalelsen stemmer nok, når jeg bare får smakt litt på den! Han gjør det han skal gjøre, verken mer eller mindre. Men det må sies at dette gjelder nok kun i lydighetssjangeren. I jakt og bruks gjør han alltid det han skal gjøre og ENDA mer til.

Fellesdekk gikk også bare godt, men jeg tror det ville ha vært stilig å jobbe inn en dekk hvor han ligger med haka på labbene. Vi har denne øvelsen inne fra før, men da heter den ”er du lei deg?” – dustete, jeg vet, men det er vel alltid sånn at når det ramler en valp i hus, så får man lyst til å lære den mange unødvendige men sjarmerende triks…!
Kanskje kan vi dra nytte av det denne gangen?

Avslutningsvis ble vi presentert for en liten utfordring som innebar en litt uvanlig lineføring – med fire hunder og eiere på samme tid! (Har dere sett ”Military Tatoo”?) Kjempefestlig, og mange ting å holde styr på: holde kontakt, avpasse farten til de andre ekvipasjene, etterfølge kommando osv.

Etter denne treningsøkta tror jeg at en 1. premie innen LP klasse 1 snart må være innen rekkevidde, men pga. tett skjema framover, blir det nok ikke til at vi kan starte før til høsten. Slik er det når både hund og eier synes alt er kjempegøy, og nekter å prioritere bort enkelte aktiviteter…! Vi blir nok aldri veldig gode i noe som helst, men FY så gøy vi har det med mangfold i treningen!

Så var det resten av uka. Kort fortalt: vilttrening. Jeg har snudd fryseren på hodet og funnet fram vilt i alle former. Alle fugler opp til kråkestørrelse og små måker går så det griner, små kaniner likeså. Problemet ligger i forhold til stort vilt, som en grådig stor måke og en altfor feit kanin som Emil har fått prøve seg på.
Kaninen ser det ikke ut til at han får gapt over engang, og måken finner han ikke et godt nok grep på til at det holder helt inn. Jeg vet at det ble brukt store, hvite kaniner på Fosen-prøven i fjor, så hvis de har tenkt å gjenta den ”suksessen” i år, så kan vi bare utrope smultringen som vunnet med det samme. Men, men…. Tålmodighet er en dyd, og han må nok få mer erfaring i forhold til grep før han kan mestre slike utfordringer.
Vi får bare trene videre.

Neste uke ser nokså ”stappet” ut for vår del. Med møte i jaktkommitèen på mandag, lydighetskurs tirsdag, klubbmesterskap i jakt på torsdag og jaktprøve lørdag og søndag har vi enda ikke noe fritidsproblem…!

We have been at another obedience-gathering with our tollerfriends. There are some miner details about Emils piece of work I want to adjust, but all in all I believe the first prize in obedience class 1 is within reach! Sadly our schedule is full for many months to come, so we will probably not be compeeting before the Tollerspeciality in Sweden. But then it should be good.

Next week seems to be rather packed for us. Monday we have a meeting in the Huntingcommittèe, Tuesday we have obedienceclass, fieldtrial clubchampionship on Thursday, and official fieldtrials in open class on Saturday and Sunday. So we haven`t got any problems finding things to do in our spare time yet...!

Da vi omsider fikk starte hadde Emil luktet lunta lenge, og gjøv løs på sporet med stor entusiasme! Som sagt: ingen store forhåpninger, og mitt eneste mål var å jobbe sammen med Emil etter beste evne, og å stole på han, og ikke forsøke å lede han dit jeg mente sporet burde gå ;) Etter hvert som vi har trent sammen de siste dagene, har jeg funnet ut at det beste er om Emil går først i sporet og leder an...! Min nese er ikke verdt fem øre!
Emil jobbet kjempebra i mine øyne, men farten var mye lavere enn jeg er vant til hos han. Mulig det var pga. vanskelige forhold, som krevde stor konsentrasjon og nøyaktighet. Han ringet fint inn sporet ved blodopphold, selv om han måtte gjøre en skikkelig innsats for å finne sporet, og markerte dessuten sårleiet fint! (Tusen takk for tipset med leverposteiboksene, Geir!) Selv med moderat fart brukte han i underkant av 30 minutter på sporet.
Èn gang trodde jeg han var på sporet, for så å ombestemme seg for å sjekke ut et annet kryssende spor, men klarte heldigvis å gjøre det jeg hadde bestemt meg for, stolte på Emil og fulgte etter han. Ikke lenge etter gikk vi oss rett på skanken, og gleden var til å ta og føle på! Vi hadde klart vårt første blodspor! Kjempespennende var det også da dommer Even Sinnes sa at dette var "bra, meget bra". Jeg skjønte da at vi sto og vippet mellom første- og andrepremie. Etter dommermøtet var det imidlertid klart: det ble 2. premie denne gang, men en sterk sådan! Neste gang skal jeg tørre å håpe på 1.premie, for nå vet jeg at Emil kan under værst tenkelig forhold.

Framover nå vil jakt, og spesielt vilttrening stå i fokus, ettersom jeg igjen har vært litt vågal og meldt Emil på i AK på Fosen om to uker. I går kom Heidi og Jan Petter en tur til Lundamo for en treningsrunde.
Jeg tenkte det var på tide og teste Emil litt, ettersom vi ikke kan dvele i BK-øvelsene i evig tid. Jeg la ut dummyer på to ganske lange vanndirigeringer, og fant ut at den ene ble i lengste laget da jeg stilte meg opp for å dirigere han ut, og forsøkte ikke å sende han engang. Vanskelig å beregne dette før du begynner! Den andre sendte jeg han på og den gikk bra. Fram og tilbake gjennom vannet, uten å løpe rundt.
Videre fikk han en lang markering med skjult nedfall i siv, og hvor han måtte svømme et godt stykke for å komme fram. Det endte som en dirigering, men skal si meg fornøyd med det, for lett var den ikke. Deretter fikk hundene to felt - ett på land og ett dels på land og dels i sivet og vannet. Null problem, så da lar vi denne øvelsen ligge fram til prøven.
Nå er viltet utfordringen, og det viser seg at hvis vi får 5 kilos kaniner på prøven, så kan vi bare glemme å stille til start. Emil prøvde en i dag, og den ble altfor tung og uhåndterlig. Vi krysser herved fingrene for and og due, men vi gir ikke opp kaninen riktig enda! Lagt inn resultat og kritikk under Meritter

We have achieved a goal for 2008 getting a prize at an official gametrack-competition!!
Emil did some really good work in spite of the terribly hot weather, and also starting last of all the contestants (just my luck - every time...). I had promised myself to trust Emil to solve the track without me interfering, and it worked out great!
The judge said he would give us eather a 1st or 2nd prize, but in the end it came down to a really good 2nd prize! The next time I will dear to hope for a 1st prize, as I now know that Emil can solve the track in any weather condition!

The coming days and weeks gamepractice will be on our agenda, as I have once again been arrogant enough to enter Emil to the open class in the fieldtrial competition June 14-15th...! We have been doing some watertasks, and actually it goes quite well. Emil takes directions (at least most of the time) and swims across the water, coming back the same way, not running around the waterside. The dummy is always delivered in my hand, and I`m kind of proud of that one! I believe it is a bit early to try out in open class, but we will try anyway.
At least then I will know what we have to practice more until our next trial.